Oslo FrP vil gjøre grunnskolen til "sekulær sone" for barn

Norge er en stat med sekulære verdier og lover som grunnfjell for styre og stell i stedet for religiøse verdier og lover - akkurat som i Amerika og andre vestlige land. Selv om vi har en kristen statskirke, skal staten opptre sekulært overfor borgerne for å ikke forskjellsbehandle noen på bakgrunn av tro eller religiøs tilhørighet. Dette sekulære og religionsnøytrale grunnfjellet er nøkkelen til å forstå hvordan Norge fungerer som samfunn, som stat, som land og som kultur.

Innvandringen fra strengt religiøse land skaper stadig sterkere religiøse skillelinjer i Norske skolegårder. Særlig er dette en utfordring for Osloskolene. Dette er en utvikling som sannsynligvis vil eskalere, og vi må løse det med nytenkende og modig politikk. Norske skolegårder skal ikke være første frontlinje for verdensreligionene. De skal være første frontlinje for integrering, kunnskap og norske verdier.

11. februar 2012 fremmet jeg en resolusjonen for Oslo FrP‘s årsmøte, for å gjøre grunnskolen til “sekulær sone” for alle skolebarn. I “sekulære soner” er ethvert synlig religiøst symbol eller plagg forbudt uansett religion eller retning. Slike symboler skal ligge igjen hjemme, eller evt. bæres skjult slik at andre elever ikke kan se hvilken trosretning eleven tilhører. Det er heller ikke lov å fronte egen religion, misjonere for den, hetse andre religioner eller utøve religiøs praksis.

“Sekulære soner” innebærer ikke et forbud mot å ha sin egen tro - det innebærer bare at å fremme denne troen ikke hører hjemme på skolen. Barns frihet til å fremme religion stopper nemlig ved andres barns rett til å slippe religion. “Sekulære soner” innebærer heller ikke at skolene skal slutte med undervisning i historie og livssyn eller avholde høytidsmarkeringer. Det innebærer bare at elevene må opptre religionsnøytralt overfor hverandre. Dette vil virke konfliktdempende for fremtiden, og er et nytt og modig bidrag til integrering og Norsk kulturforståelse.

Det er ikke uvanlig at barn blir indoktrinert eller presset til å fungere som religiøse representanter for foreldrenes tro. Barn blir gitt religiøse navn og fortalt fra babystadiet at de er født som muslimer, jøder, kristne eller mormonere - men ingen barn født religiøse. De er født fri! Fri til å velge selv. Dette prinsippet må barn få inn under huden for å forstå landet og kulturen de bor i. “Sekulære soner” vil bli dette fristedet for alle barn som ønsker seg vekk fra religiøse regimer. Så kan heller barn som er sterkt religiøse utøve sin praksis resten av døgnet utenfor skolene.

Resolusonsforslaget ble vedtatt av årsmøtet mot en stemme og er oversent partiets stortingsgruppe.

Abort er en privatsak.

Nylig ble kjæresten og jeg foreldre til en datter som er frisk som en fisk, men hadde fosteret hatt store avvik ville hun aldri blitt født. Vi ville valgt abort. Heldigvis slapp vi å velge, nen hadde fosteret hatt store avvik, ville det da vært samme barn? Går det overhodet an å sammenligne barn som er født, med fostere som aldri ble født? Selvfølgelig ikke. Det er en logisk kortslutning.

Det selvstendige valg

Da vi valgte å betale for 12-ukers ultralyd ønsket vi mest av å få få bekreftet at fosteret var friskt: Da slipper man å gruble, og kan heller nyte svangerskapet. Men vi ville også unngå å bære lenger enn nødvendig på et forster som ikke var levedyktig, eller hadde store avvik. Kort sagt: Vi ville ha trygghet, og den tryggheten fortjener alle som blir gravide - derfor er det riktig å innføre obligatorisk 12-ukers ultralyd.

Ville vi fjernet et foster med downs syndrom? Ja, det var vi enige om på forhånd - så blir det naturligvis noe helt annet å avgjøre det i virkeligheten. Vi ønsket å starte med et barn som var så firsk som mulig, men uten garanti for at det ikke kan dukke opp sykdom senere. Man kan selvfølgelig ha det flott med barn med avvik, men man kan jammen ha det flott med barn uten avvik også, og vi ønsket å starte der – så får heller fremtiden bringe det den bringer. Den avgjørelsen har ingen andre noe med.

Vi tror ikke barn kommer til sine foreldre av andre magiske grunner en rent biologiske. Vi tror ikke på noen gud eller skjebne. Vi mener bestemt at hverken barn eller foreldre ”skylder” å gjøre samfunnet mykere gjennom skader, avvik og syndromer, og vi ønsker ikke bruke livet på en slik fiktiv samfunnsoppgave. Men hvis andre velger annerledes er det også en privatsak. Hva skulle det ellers være?

15/12-11 hadde Gunn-Britt Westerheim et glødende innelgg i VG hvor hun forklarer hvorfor hun valgte å få barn med Downs syndrom, og advarte mot farene med 12-uker screening. Vi er dypt uenige i hennes konklusjoner. Vi sier ikke at valget Gunn-Britt Westerheim tok er feil. Tvertom! Det er åpenbart riktig for henne. Vi har full respekt for hennes valg og ønsker hjertelig lykke til med småen! Vi sier bare at vi ville valgt annerledes enn henne og regner med samme respekt tilbake. Mens Gunn-Britt Westerheim ser ut til å ønske og fjerne rettigheter for kvinner, så det blir født flere barn med downs, ønsker vi at dette er en privatsak, og hver kvinne må velge selv. Det kan man også med obligatorisk 12-ukser ultralyd.

Slik vi ser det er et nyfødt barn et offentlig anliggende, men å lage barn, samt å ha et 12 uker gammelt foster i magen, er en privatsak. Derfor må hver enkelt kvinne få gjøre det hun synes er riktig - helst i samarbeid med barnets far. For ingen andre har større kompetanse til å si hva som er riktig for dem, og ingen tar ansvaret for valget de gjør. Hvem skulle være mer kompetent? Myndigheter, media, kirke, kjendiser, enkeltpersoner eller pressgrupper? Neppe.

Større trygghet

Westerheim skriver varmt og engasjert om hvordan ultralyd kan gi falsk trygghet, men overser fullstendig at den også gir gravide stor trygghet! Testen viser nemlig som oftest at fosteret er friskt! Den kan også avsløre foster med langt mer alvorlige avvik enn Downs syndrom, selv om Downs er alvorlig nok: Her er det interessant å lese dissimiliss-generalen Kai Zhals synspunkter i selvbiografien “Skal vi velge livet” - en bok som skapte mye rabalder. Det er også interessant å studere forskjellene på hvordan Downs blir fremstillt på norsk og engelsk Wikipedia: Den engelske versjonen inneholder masse informasjon om de mange alvorlige skadene og problemene Downs kan gi. Denne informasjonen mangler nesten fullstendig på Norsk Wikipedia. Her kan man få inntrykk av at Downs er en helsemessig bagatell, men det er det dessverre ikke. Hverken for barnet eller foreldrene.

Men ultralyd i 12 uke kan også avsløre enda mer alvorlige avvik enn Downs. Avvik som kan gi barnet et kort liv med store plager og smerter. Er det riktig å føde slike barn bare for at samfunnet skal bli mykere, og vi voksne skal føle oss kollektivt bedre? Er det riktig at kvinner må bære unødvendige måneder på barn med skader så store at det ikke er forenelig med liv? Vi synes dette er misforstått godhet. En bjørnetjeneste. Med dagens system er det bare de pengesterke som har råd til å betale seg ut av et slikt mulig traume. Det er ikke rettferdig - derfor er fri ultralyd ved 12 uke eneste riktige vedtak når teknologien først finnes, så kan heller de som ikke ønsker å vite noe, velge tilbudet bort. Det er også en privatsak.

Sorteringssamfunnet

I debatten om tidlig ultralyd hører vi stadig at Norge kan bli et "sorteringssamfunn". Men vi ser dette som skremselspropaganda uten rot i virkeligheten: Selv om obligatorisk ultralyd i 12. uke blir innført, vil ikke samfunnet ”slippe opp” for barn med defekter, avvik og syndromer: Noen syndrom viser seg først etter flere år. Barn blir syke. Barn blir skadet. Ingen ultralydundersøkelse vil hindre slike tragedier, de kan bare hindre planlagte tragedier. Samtidig vil det alltid finnes foreldre som velger vekk ultralyd, og velger barn med avvik helt frivillig. Det er nok en privatsak.

Privatsak!

Valget står ikke mellom mange aborter eller ingen aborter slik abortmotstanderne liker å fremstille det: (Ja egentlig er vil vel alle abortmotstandere - jeg har hverfall aldri møtt en aborttilhenger) Valget står mellom mange aborter hvor kvinnen velger selv, eller nesten like mange aborter hvor kvinner blir umyndiggjort og andre bestemmer for henne. Dette er avlegs. Ingen kvinne skal umyndiggjøres eller tvinges til å bringe frem barn hun ikke ønsker. Derfor er den eneste fornuftige løsningen å la foreldre bestemme selv om de vil ha barn - med eller uten downs - og respektere det valget. Det raker ingen andre.

Vår oppmuntring til kvinner som velger abort der dette: Du har ikke gjort noe galt! Og vårt råd til gravide er følgende: Ikke gjør valg som er riktig for media, makta, menn, prester, imamer, samfunnet, familien, foreldrene, venner, guder eller samfunnet.

Gjør valget som er riktig for deg og fremtiden din.

(Publisert i VG-papir 3/1-12)

EU-tårnet uten fundament

I uke 44 spente Hellas statsminister Giorgios Papandreou en stygg og overraskende beinkrok for EU-lederne ved å komme med følgende overraskende brannfakkel: Burde ikke velgerne få bestemme?

Denslags galskap utløste øyeblikkelig alle alarmklokker, og hele EU gikk til defcon-4: LA VELGERNE BESTEMME???!!! Hvaslags galskap er det?! Hva vil DET føre til?? For oss som står på utsiden av EU og liker å bruke hodet i stedet for ryggraden var reaksjonene en kraftig tankevekker - helt uavhengig av hva man ellers måtte mene om Papandreou.

Selv ikke velgerne i Hellas synes det var en god idé og la velgerne bestemme, og det sier jo litt om hvor langt man har kommet i EU-hjernevasken og den økonomiske panikken som råder. Tanken om å la folket si hva de mener ble da også fort kvalt i G20 krisemøtet, og alle (som teller) kunne kjøre limo tillbake til hotellet og puste lettet ut. EU-var reddet igjen. Euroen var reddet igjen.Hellas var reddet igjen av nok en krisepakke, hvor man kaster flere gode penger etter dårlige inn i et konkursbo - og alle klapper hverandre på ryggen og synes de er kjempeflinke. Statsledere. Visjonære. Hurra!

Men tenk om det er Merkel og Sarkozy som tar feil, og den blinde høna Papandreou som for en gangs skyld fant korn? Tenk om? Det er jo ikke helt umulig? Tenk om Merkel og Sarkozy IKKE er de nøytrale og objektive visjonære de liker å fremstille seg som, men heller er helt gjennomsnittlige mennesker som bare forsvarer sitt eget livsverk på en høyst subjektiv og middelmådig måte. Kan ikke det tenkes? Og hvis det er riktig, da er de bare middelmådige kapteiner som styrer SS Europa i full fart mot virkelighetens kalde og nådeløse isfjell.

Mye taler nemlig for at det er noe alvorlig galt med kursen EU holder. Det går jo ikke så bra for tiden, og derfor er det viktig å stille følgende spørsmål: Er den lage rekken av problemer som rammer Euroen og EU en “ulykke fra oven” eller “uheldige omstendigheter utenfra” slik alle ser ut til å mene, eller er det noe alvorlig galt med hele prosjektet?

Tanken om EU er besnærende: I klemma mellom føderasjonen USA, og diktaturet Kina ligger det forvirrede kontinentet Europa som i 1000 år har bestått av diverse land med store kulturforskjeller og meningsforskjeller - i den grad at det i ca. 900 av disse årene har rast store og små kriger på kontinentet. Grenser og valutaer har vært et eneste stor hindring for folk og næringsliv (Selv om det gikk seg til på et vis) Den beste måten å rydde opp i dette uoversiktlige rotet var naturligvis å fjerne rotet og skape en union med felles grenser og felles valuta. Slik de har i USA. Og siden det funker der, så funker det her! Genialt!

Nei slett ikke.

For dette fundamentet man bygget EU-tårnet på holder ikke mål: Det består av gode tanker og masse god vilje. Og ingenting annet. Fundamentet skulle nemlig ikke utvikles over 100 år. Neida: Dagens politikere har dårlig tid, for de vil gjerne ha æren for ting de setter i gang før de dør. Så EU ble bygget, utvidet, og felles valuta og fremtid ble vedtatt på 10 år. EU var på rullen! Men fremtiden kan ikke vedtas - den må bygges og skapes stein på stein. Og skal man bygge et høyt og imponerende tårn, kan enhver halvdårlig ingeniør fortelle at man må starte med fundamentet og bruke mest til på det. Men ingen gadd å jobbe med fundamenetet for EU. Her skulle det bygges et tårn! Fort og imponerende! Og nå begynner det å tippe over.

Faresignalene har vært der lenge: EU har langsomt forandret seg fra en ide om å gjøre livet lettere for befolkningen, til å gjøre livet lettere for store kapitalkrefter. Det har forandret seg fra å være en liten og lett organisasjon, til å bli et byråkratisk monster som sløser enorme summer fordi medlemmene aldri klarte å overbevise sutrete franskmenn om at administrasjonen bør ligge fast på ett sted og bruke ett felles språk: Noen burde tatt hintet der og da.

Men det som virkelig har fått alt til å gå skeis er Euroen. (For et utrolig døvt navn forresten...) Håpet var at Euroen skulle fungere som US Dollar og konkurrere med den: En sterk valuta for en samlet union av land. Men det mangler noe helt fundamentalt: Føderal myndighet og en føderal finansminister! Man gikk ut ifra at alle land som fikk Euroen ville oppføre seg like økonomisk ansvarlig som Tyskland, og det var en politiske kortslutning. For Hellas har aldri vært økonomisk ansvarlige.

Hellas har misligholdt sin statsgjeld i 100 år, og det er et fattig land. Men med Euroen ble Greske politikere plutselig kredittverdige igjen, og fristelsen til å kjøpe seg politiske stemmer gjennom velferdsgoder med lånte penger ble naturligvis for stor. Å kjøpe stemmer i bytte for en velferdsstat virker nemlig fatastisk bra: Arbeiderpartiet har kjøpt seg stemmer og makt av velgerne i Norge i 60 år i bytte for trygd og offentlige jobber, og ren oljesmurt flaks har gjort at de kan fortsette med det. Men det er ikke bærekraftig… Det er ikke sunn økonomi heller. Det er ikke tæring etter næring. Og når regningen til slutt kommer for uansvarligheten, rammer den alle eurolandene. Eller for å si det enkelt: Gjennom felles valuta uten føderal kontroll, ble lille, fattige, uansvarlige Hellas gitt makt til å true og ødelegge Tysklands økonomi. Hvor smart var det?

Dagens krise i Europa var derfor helt forutsigelig. Den globale finanskrisen har naturligvis noe med det hele å gjøre: Når politikere lar kapitalister uten samfunnsånd spille Monopol uten regler (og i tillegg vil betale dem for jobben når de tryner) da MÅ det gå galt. Men finanskrisen er et tillegg til den fundamentale feilen under Euro-tårnet: I USA kan ikke politikerne i Ohio gjøre uansvarlige ting med Dollaren og ødelegge for resten av føderasjonen. Det er føderale myndigheter som bestemmer pengepolitikken, og DET er fundamentet hele Dollaren hviler på: Føderal kontroll. Uten det blir det katastrofe.

Så hvorfor innførte man ikke føderal kontroll over Euroen? Fordi da ville det aldri blitt noen Euro og intet EU. Velgerne ville aldri sagt ja. Derfor bygde man EU-tårnet uten fundament. Fordi politikere hadde en visjon og et mål, og de hadde det altfor travelt til å tenke seg om. Blant flygingens havarikommisjoner kalles dette for “target fixation”. Man blir så oppslukt av målet sitt, at man fullstendig ignorerer omverdenen og faresignaler. Denne høyst menneskelige feilen er en av de vanligste årsakene til flyhavari. Og den er årasken til eurokrisa.

Mange hevder at EU er en måte å sikre fred i Europa på. At unionen er en stabiliserende kraft i en urolig tid, og dette gjør den viktigere enn pengeproblemer som måtte oppstå. Men dette har heller ikke rot i historisk virkelighet: Det er ikke økonomisk og administrativt samarbeid som skaper fred - det er DEMOKRATI som skaper fred. Og det er helt uavhengig av unioner. Demokratiske land går nemlig ikke til krig mot hverandre. Det har de aldri gjort i nyere historisk tid. Man kan like gjerne hevde at EU kan være en destabiliserende kraft i Europa: Siden fundamenetet er for svakt, er det heller ikke mulig å lykkes med den økonomiske politikken, noe som skaper krise på krise. Det igjen skaper frustrerte og sinte borgere, og blander man det med maktesløse EU-politikere uten føderal myndighet, vinglete og svake nasjonale politikere, stadige kaotiske krisemøter, og stadig nye regninger på velgernes bord - ja da baner man veien for “sterke menn” som lover å “rydde opp” og gjenreise det enkelte lands orden & ære. Vi vet alle hva det kan lede til.

Folk vil ha det bra, og ledes mot en tydelig og bedre fremtid. Vanskeligere er det ikke. De vil ikke nødvendigvis ha EU bare for Angela Merkel har en fiks idé og har lagt all sin prestisje i å gjennomføre den. Man har villet for mye for fort. Man har ikke tenkt godt nok, og ikke vært tålmodige nok med å bygge et godt fundament. Og man har ikke stillt seg det viktigste spørsmålet: Bør egentlig Europa være en Union? Er det en riktig løsning? Jeg mener nei.

Heksejakten på ord

Ukene etter 22/7 kastet pressen og media seg over Arbeiderparti-kritiske aktører og lette med lys og lykte etter “meningsfeller” av terroristen. Det er naturligvis pressens jobb å drive kritisk journalistikk - men det er ikke pressens jobb å overta politiets jobb og jakte på medskydlige i terrror. Dette hysteriet ble en studie i moderne heksejakt - hvor kritiske ord mot Arbeiderparitet i årene før terrorangrepet plutselig ble tatt til inntekt for terrorsympatier i ettertid.

Hele seansen var et svart kapittel for media, og et svart kapittel for alle som ønsket “mer åpenhet”. I ettertid har heldigvis media tatt til vettet og avsluttet jakten på ord som falt i fjor - både fordi alle skjønner det er et tåpelig blindspor, men også fordi terroristens “ideologi” har vist seg så forvirret, usammenhengende og virkelighetsfjern at man neppe finner meningsfeller utenfor psykiatrien.

Heksejakten på Arbeiderparti-kritikere rammet både ekstreme og moderate bloggere helt ukritisk. Harde ord og utfall mot AP ble brukt som absurde “bevis” for at man delte ideologi med terroristen, og dette rammet også meg fordi jeg året før terroren beskylte Arbeiderparitet for kultursvik i Aftenposten-kronikken “Drøm fra Disneyland”.

Denne kronikken var aldri et angrep på islam, muslimer innvandrere eller utlendinger slik noen ønsker å fremstille den. Disse gruppene er knapt nevnt i teksten. Kronikken var et helt legitimt målrettet politisk angrep på Arbeiderparitet og APs politikk. Med hard ordbruk javel - men i debattklimaet før 22/7 var sterke ord og uttrykk vanlig. Det bør ikke plage eller overraske noen at FrP-politikere kommer med harde utfall mot Arbeiderpartiet. Det er faktisk som forventet.

Jeg finner fortsatt denne jakten på ord som falt i fjor helt meningsløs, og unnskylder ikke ordbruken i kronikken. Det var da - dette er nå. MEN: Skulle jeg skrive et angrep på Arbeiderparitet i dag ville jeg brukt helt andre og mildere ord. Et nytt debattklima har moderert språkbruken både på høyre og venstre side - og det er bra. Kanskje FrP-politikere slipper å bli beskyldt for å være rasister, fremmedfientlige eller høyreekstreme i fremtiden? Det ville sannelig vært et fremskritt for demokratiet.

Opplevelsen av å helt uskyldig bli koblet til voldsideologi og terror fordi man er kritisk til AP var en mental knockout. Jeg aldri hadde drømt at noe sånt kunne ramme meg som er så krystallklar mot voldsbruk, og er så opptatt av å ikke angripe mennesker, men bare ideologi, idéer, politikk og partier. Men jeg fått en viktig lærepenge av opplevelsen: Nå forstår jeg lagt bedre hvordan det er å være uskyldig, moderat muslim og få fingeren rettet mot seg når ekstremister sprenger bomber i Allahs navn. Jeg har kjent følelsen på kroppen, og tar det til meg. Derfor vil jeg komme med et løfte - som jeg gjentar på kveldens Brennpunkt:

Skulle noengang islamistisk terror ramme Norge, skal jeg være den første til å forsvare muslimer mot beskyldninger, hets og hat. For jeg hater ingen mennesker. Jeg hater bare vold, voldsideologier, overgrep, undertrykking, ukultur, maktmisbruk og dårlig politikk. Ingen er medskyldig i terrorisme bare fordi man har ytret seg. Det visste jeg fra før, men 22/7 har banket leksen inn i meg.

Politikk er litt som fotball: Det handler om å ha to tanker i hodet samtidig: Man kan intenst og målrettet angripe ballen, men man har ikke lov til å angripe mannen. Derfor vil jeg komme med tre løfter til, så alle vet hvor de har meg:

Jeg vil fortsette å kritisere Arbeiderparitet og deres politikk - strengt, tydelig og konstant. Hva er alterantivet? Konsensus? Legge ned demokratiet? AP‘s politikk ble ikke bedre etter 22/7. Den er faktisk akkurat like dårlig. Både skatte- og avgiftspolitikken, kriminalpolitikken, samferdselpoltikken, klimapolitikken, og ikke minst innvandringspolitikken. Lignende innvandringspolitikk har skapt svært alarmerende resultater i resten av Europa - ikke minst for Innvandrerne selv. Og AP kan ikke legge frem mål eller planer som sannsynliggjør at dette enorme samfunnseksperimentet skal gå bedre i Norge. Derfor trenger de tydelige kritikere.

Jeg vil fortsette å kritisere islam som idé og politisk aktør. For som ateist er det vanskelig å se hvordan tro fra oldtiden gjør vårt vestlige, moderne samfunn bedre. Jeg tviler ikke på at tro kan gjøre livet bedre for den enkelte troende. Tro i vei! Dyrk hvilken gud eller profet du ønsker i frie Norge. Men som liberaler ser jeg også potensialet for at religion ødelegger for andres frihet og samfunnets åpenhet. Derfor er jeg religionskritisk, og kritisk til politisk islam. Og det vil jeg fortsette med.

Jeg vil fortsette å forsvare demokratiet og ytringsfriheten. La de ekstreme snakke. La oss høre hva de har å si. Ikke for å lokke dem ut i åpent lende så vi kan “ta” dem, men for å lytte og lære. Det tåler nemlig demokratiet vårt. Det er bare gjennom åpenhet vi kan dempe ekstremisme, for når ekstreme får snakke fritt går også debatten fritt, motoforestillingene blir tydeligere, og dermed tar flere mennesker avstand. Ytringsfriheten marginaliserer ekstremisme. Knebling jager den under jorden hvor den kan vokse seg sterk ute av syne fra debatt og motforestillinger. Derfor må vi stole på demokratiet og folks fornuft.

Der står jeg. Så får vi heller diskutere sakene i vennlig uenighet.

Terrorangrepet og politisk debatt.

Etter terrorangrepet i Oslo har det vært betydelig interesse for bloggen min - ikke minst fordi den inneholder råteksten til kronikken "Drøm fra Disneyland" som ble publisert i Aftenposten 25/8.2010. (Linker til alle mine kronikker finnes på bloggen under "Mine avisinnlegg".) Det har kommet en god del angrep, kritikk og oppfordringer til å kommentere terrorangrepet i Oslo, og dette forstår jeg godt.

Det er imidlertid en tid for debatt, og en tid for sorg. Jeg forstår sinnet og frustrasjonen til alle som hakker løs og vil ha svar fra oss "ekstreme" FrP‘ere. Jeg forstår at dere trenger svar, kanskje noen å skylde på, noen som tar ansvar for hendelsene, og noen som kan pekes ut som pådriver. Det er greit.

Og sant og si: Etter et terroranslag basert på enhver ideologi eller politisk ide, bør kritiske spørsmål være hjertelig velkommen. Det er de! Jeg håper på kritske spørsmål, harde angrep og frisk debatt om FrPs politikk og mitt syn på Arbeiderpartiets innvandringspolitikk. Det blir svar å få. Det blir debatt, men ikke ennå. Unge uskyldige mennesker begraves og alt er helt uvesentlig i forhold til det. Nå må vi stå sammen og fokusere på ofrene, deres familie og venner, de skadde - og også sjenke terroristens slekt og venner noen tanker. Det blir nok av tid til debatt senere.

Til eventuell presse som leser bloggen min: Jeg har aldri hatt politisk kontakt med ABB, jeg kjenner ham ikke, og har såvidt jeg vet aldri møtt ham. I de tusenvis av nettdebatter jeg har deltatt i er det imidlertid ganske sannsynlig jeg har debattert med ham, men har så langt ikke funnet noen slik meningsutveksling. Delvis også fordi nettdebatter føres under mer eller mindre anonymiserte nick. Jeg har imidlertid ikke for vane å debattere lenge med fanatikere uten etikk, moral, empati, eller med folk som avslører null forståelse for hvordan samfunnet og politikken fungerer. Det er nok av gode debattmotstandere på nett, derfor bruker jeg sjelden tid på tullinger.

Jeg er ikke FrP politiker fordi jeg er spesiellt slem, ond eller vil andre vondt. Jeg ble FrP-politiker fordi jeg ønsker et bedre samfunn for alle - også innvandrere - gjennom alternative politiske løsninger, men har full forståelse for at ikke alle ser logikken i det. Selv er jeg imidlertid overbevist om at alle involvert i Norsk politikk har det positive utgangspunktet, og avskyr enhver voldsbruk som ødelegger poltikken og debattene jeg elsker. Norsk politikk er tøff og krevende - men vi skal aldri akseptere at den er farlig for noen uansett hvor røde eller blå de er.

Enhver som mener mord er en politisk løsning er min fiende, og en fiende av alt jeg står for. Kondolerer og dypeste medfølelse til alle som er rammet av tragedien.

Siste ord bør være sagt.

“Siste ord er ikke sagt” sa Arne Treholt.
Greit sa jeg, og tweetet min mening i debatten. En debatt som Treholt har holdt kunstig i live på snart 30. året.

Tweeten gikk sånn:
Treholt: "Siste ord er ikke sagt” Greit: Du er en spion og en jæ... landssviker. Hold kjeft nå og vær glad dødsstraff er opphevet.

OK, det var sterk språkbruk, og jeg beklager banning, for det skal ikke politikere gjøre. Men når det er sagt, så var provokasjonen tilsvarende sterk. Derfor står jeg for innholdet som var indignert, men likevel veloverveid: Det spionen Treholt gjorde var så alvorlig at han høyst sannsynlig ville bli dømt til døden i 1946. Det er et historisk faktum. Treholt trenger ikke bare møte forståelse, vennlige nikk og gryende tvil på grunn av den manipulerende tåken han og menigheten hans sprer. Han fortjener å bli konfrontert med fakta og få bastant motstand fra politikere som kaller en spade for en spade: Han lurer ikke meg:

Han er dømt, uten at retten har funnet grunn til tvil, i gjentatte rettsaker slik andre kriminelle er. Han har anket til alle mulige instanser, men tapt hver gang. Alle krumspring for å få saken gjenopptatt er også plukket i småbiter. Ingen kriminell i Norge har fått prøvet saken sin flere ganger og mer grundig! Og likevel faller folk for disinformasjonskampanjen og mener at han kanskje skulle fått saken prøvet en gang til. Ganske utrolig når Treholt ble tatt på fersken, og har selv innrømmet kontakt med KGB, samt å motta penger fra KGB gjennom mange år.

Arne Treholt er ikke en uskyldig tjeneste mann som tilfeldigvis er rammet av en uforståelig kafkansk prosess, av en ulykke eller slags mystisk forbannelse slik han fremstiller seg. Han var en Arbeiderpartitopp som samarbeidet med fienden i over ti år under den kalde krigen. Han bløffet alle, og viste ingen tegn til å stoppe. Han kunne blitt minister. Kanskje statsminister?! En statsminister med KGB-føringsoffiser! Takket være PST ble han stoppet etter intens etterforskning. Nå er han en dømt kriminell, som ble stoppet før han begikk enda flere kriminelle handlinger. Han er ikke dømt pga en konspirasjon - han er dømt av en mye enklere grunn: Han har seg selv å takke. Han er skyldig. Han gjorde det. Han ble tatt. Så triviell er egentlig Treholt-saken. Akkruat som andre kriminalsaker.

Men dessverre: Som så altfor mange kriminelle er ikke Treholt i stand til å innse hva han har gjort, ta ansvaret og straffen som en mann, og gå videre. Han insisterer på å gnage løs på fakta og spre tåke og usikkerhet. Men hva var det egentlig som skjedde? Hva er de objektive fakta fra Treholt-saken? Siden jeg er subjektivt innvolvert nå, vil vil jeg heller sitere politisk redaktør Hanne Skartveit i VGnett, og gjøre noen av hennes ord til mine:

“Arne Treholt prøver å få folk til å tro at hans sak handler om penger i en koffert. Det gjør den ikke. Spiondommen mot Arne Treholt er langt mer solid enn det. De viktigste elementene står fast, helt uavhengig av de omstridte bildene av kofferten med penger i:
Arne Treholt har hatt hemmelige, konspirative møter med høytstående KGB-offiserer. Han har overlevert hemmelig, gradert materiale til Norges fiende under den kalde krigen. Og han har mottatt penger, både fra Sovjetunionen og Irak. Materialet han overleverte, fikk han tilgang til som høyt betrodd tjenestemann i Utenriksdepartementet.
Dette er fakta som Arne Treholt selv aldri har bestridt. Tvert om har han innrømmet disse tingene. Hans forsvar har hele tiden bygget på at det han har gjort, ikke har skadet Norges sikkerhet. Men sakkyndige under rettssaken i 1985, også de som ble oppnevnt på Treholts eget initiativ den gangen, slo fast at Treholts handlinger var skadelige for Norge og Norges allierte.
Når Treholt selv ordlegger seg om disse tingene, sier han ofte at ulike forhold ikke er bevist. Han sier ikke at de ikke har skjedd. Men han gjør alt han kan for å plante tvil om alle forhold i saken.
Som de beste pr-agenter med en dårlig sak, vet han at det ikke er mulig å overbevise folk om at han har rett. Målet hans blir derfor å få folk til å tvile såpass mye at de ikke lenger er helt sikre på at han tar feil. Han arbeider åpenbart for at folk skal blir litt mindre sikre på at han var spion for Sovjetunionen under den kalde krigen.
Det mye omtalte pengebeviset er et godt eksempel. Etter bred medieomtale av tapebiter og bilder av kofferten med penger er det mange som lurer på om noen har jukset med bevis. Dersom noen jukser med bevis, er det en skandale.
Men når det gjelder Treholt og pengekofferten, har Treholt selv innrømmet at han hadde penger i kofferten. Det skjedde under bevisopptaket for Høyesterett i 1986, da Treholt fikk seg forelagt bilder av pengekofferten.”

Takk Anne Skartveit. Jeg kunne ikke sagt det bedre selv. Jeg ønsker ikke Treholt død, og har aldri skrevet noe sånt. Jeg ønsker heller ikke dødstraff innført i Norge, og har heller ikke skrevet det. Men jeg ønsker at kriminelle som har gjort svært alvorlige forbrytelser mot samfunnet, setter litt mer pris på den milde straffen de tross alt har fått, og har høflighet nok til å takke samfunnet for friheten med å erkjenne at de har skylden selv, og gå videre i livet. Hadde Treholt stått for retten i 1946 ville han ikke vært her nå. Det bør han sette pris på, takke samfunnet og holde inderlig kjeft de neste 30 åra.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094978

Jeg ser niqab - men liker det ikke.

Aisha Shezadi er en 19 år gammel norskfødt jente som frivillig har valgt å kle seg i niqab. Hun er medforfatter av boken "Utilslørt - Muslimsk Råtekst" og onsdag 25. mai 2011 hadde hun en artikkel i VG under tittelen "Tør du se meg". Dette er mitt svar til henne, og det sto på trykk i VG i redigert form 4. juni.

Til Aisha Shezadi.
Jeg ser deg. Jeg tror du bruker Niqab frivillig. Jeg tror deg når du sier du føler deg glad, stolt, fri og komfortabel i det. Jeg tolerer at du gjør det, for Norge er et fritt land. Men jeg liker det ikke, for jeg tror ikke du forstår hva du holder på med. Er det greit?

Jeg ser det helt annerledes enn deg: Niqab er ikke et vanlig hverdagsplagg, som frie, selvstendige kvinner flest bruker frivillig i Norge. Det er en uniform. En uniform ytterst få kvinner bruker, for det finnes så ufattelig mange bedre alternativer å kle seg i: Kjoler, skjørt, bluser, bukser, topper, shorts og andre plagg i alle farger og mønstre. Plagg som er ureligiøse, upolitiske, nøytrale, mer feminine og gladere i fargene - som kvinner også kan føle seg like glad, stolt, fri og komfortabel i. Men du velger å gjemme alt det bort. Derfor er ikke Niqab nøytralt, hverdagslig eller tilfeldig. Det er ikke et diskret og privat religiøst signal. Det er en høylytt religiøs og politisk ytring.

Når du velger å gå maskert med denne sorte sekken, er du ikke lenger en vanlig fotgjenger: Du er en religiøs person som roper. Du er en høyttaler for ekstremislam. Du sier selv at du “tenker konstant på Gud når du er ute blant den norske befolkningen.” Men det kunne du gjort med vanlige klær på, og ingen ville reagert. Når du tar på niqab insisterer du på å rope det ut, og når man roper får man svar. Kvinner i dette latterlige plagget roper til all verden at de først og fremst er muslimer og lite annet, og det er ganske ekstremt. Du kunne like gjerne iført deg en bukkeplakat med religiøst/politisk budskap. Og så er du frekk nok til å fremstå som forundret over at folk reagerer, og kaller dem fordomsfulle? Tror du virkelig at du skal få rope så høyt du vil, og samtidig bestemme at ingen får lov til å reagere eller svare? No way.

Når du insisterer på å rope religiøse budskap overalt hvor du går - ja da må du regne med at folk ragerer. Det er det du ber om i demokratiet Norge, for dette er ikke Iran eller Saudi-Arabia. Takk og lov. Å gå med niqab blir som når prester går med kjole, når politiet går i uniform, når kommunister veiver med røde faner, eller jeg går i Fremskrittspartiets jakke. Den jakken er ikke noe hverdagsplagg. Det er også en ytring. Jeg vet det provoserer. Jeg vet jeg roper. Jeg vet jeg ikke lenger er i sivil og at folk ikke ser på meg som et vanlig menneske, men en politisk person. En som ber om reaksjon. Hvem jeg er, blir mindre viktig en hva jeg er. Det er prisen man betaler for å rope et budskap. Det er sånn ytringsfrihet fungerer.

Det kommer kanskje overraskende på deg at Niqab er en ytring, men du lever ikke i et vakuum og kan ikke bestemme hvordan andre definerer dette kvinnefientlige plagget. Dine hensikter veier ikke tyngre enn andres oppfatning. Og siden du oppfordrer folk til å snakke med deg, vil jeg gjerne presisere hva jeg oppfatter at du roper:

Du roper at du ikke stoler på meg fordi jeg er mann som kanskje ikke kan kontrollere de seksuelle følelsene mine. Du roper at du vil ha mer fundamental islam, og mindre Norsk sekulær og kristen kultur. Du roper at kvinner må kle seg ærbart, mens menn kan kle seg som de vil. Du roper ut til barn og unge at kvinner og menn slett ikke er likestilt. Du løper ærend for fundamentalistiske imamer i stedet for å marsjere i bresjen for krefter som vil modernisere Islam, og slik svikter du millioner av muslimske kvinner som gjerne skulle ha litt mer frihet, rettigheter og likestilling; kvinner som faktisk er tvunget til å bruke niqab og hijab, eller bli pisket, mishandlet, og hånet som horer. De kvinnene har ikke valgene du har, men det blåser du visst i. Og du roper at du ikke vil tilhøre det norske, men heller tilhøre det fremmede. Så kom ikke her og fortell meg at å gå maskert med niqab er anstendig, eller ikke skader noen. Jada: Du har din fulle rett. Det er helt greit å rope i et land med ytringsfrihet. Men da har jeg full rett til å rope tilbake: Det du gjør skader! Jeg har noe imot det!

Når jeg ser deg i niqab ser du ikke hat, forbauselse eller sinne i øynene mine. Du ser opposisjon du selv har bedt om. Og litt medynk. For jeg synes synd på noen som mener så mye og skjønner så lite. Som går kledd i en propagandaplakat, men forstår det ikke selv. Det du lettvint avfeier som “fordommer” er egentlig bare opplyst kritikk, og opplyst kritikk får enhver som velger å gå maskert på gata iført en provokasjon. Det er ikke jeg som har en utfordring å gi meg i kast med. Det er du som har en utfordring med å tenke litt mindre på gud, og bruke litt mer tid på å forstå hva du holder på med, forstå ytringsfrihet, og forstå det sekulære demokratiet Norge og menneskene rundt deg.