Europas fire dommedagsryttere

“Og se, finanskrisen åpet det siste seglet, og de fire ryttere av økonomisk dommedag åpenbarte seg. Den første het jobblekkasje. Den andre het masseinnvandring. Den tredje het overnasjonalitet. Og den fjerde het velferdsfella. Sammen spredde de nød og ulykke i sine spor...”  

(Fritt etter 6. kapittel i Johannes Åpenbaring)

Kapitalisme skapte ikke finanskrisen.  

I et intervju med Magnus E. Marsdal fra Manifest Analyse har investoren og industrieieren Øystein Stray Spetalen tatt et voldsomt oppgjør med hvordan politikere og vestlige storbanker har skapt finanskrise i Europa. Spetalen er en vaskekte kapitalist, men slår fast at skal kapitalisme fungere må man ha regler, og de som gjør feil må gå konkurs - ellers fungerer ikke kapitalismen. 

Spetalen har rett, og jeg vil gjerne følge opp hans analyse: Det er uhyre viktig å skille mellom kapitalisme som system, og kapitalister som aktører i systemet. Som system skaper kapitalismen fred, frihet,  demokrati og handel - og vil langsomt gi mer velferd i samfunnet hvis reglene for kapitalisme blir fulgt. Men man må følge reglene. Finanskrisen er ikke skapt av kapitalismen slik sosialister liker å hevde. Finanskrisen er skapt av udugelige politikere og skruppelløse gambling-kapitalister som har brutt reglene for sunn kapitalisme. Det var antikapitalisme som skapte finanskrisen

Europa kunne tålt finanskrisen.

Da finanskrisen skyllet inn over Europa, var katastrofen komplett. MEN: Finanskrisen skapte ikke problemene i EU, og er ikke kraften som holder krisen gående. Den er bare et symptom på dårlig politikk. Et kontinent med frisk politisk grunnmur, og godt finansielt immunforsvar ville tålt finanskrisen fint. Den ville rammet hardt, men ville også gått over på ganske kort tid. Men Europa var ikke frisk da finanskrisen rammet. Europa var allerede velig syk, og det eneste finanskrisen gjorde var å “åpne seglet” og slippe fri de negative sidene av politiske krefter som har fått skritte rolig rundt i  Europas økonomi tiår. Jeg kaller dem “De fire rytterne av økonomisk dommedag”.  

 Hver for seg gjør ingen av disse rytterne skade. Tvert om har de blitt innført med fullt overlegg til Europa, og blir oppfattet som positive. Alle fire sammen gjør heller ingen skade, så lenge god økonomi holder dem i tøylene. Men når man sluttet å følge reglene for kapitalisme, ble finanskrisen et faktum. Og finanskrisen gjør at de fire rytterne kan løpe løpsk i flokk. I Bibelen representerer de fire rytterne pest, krig, hungersnød, og død. For dagens Europa representerer de helt andre ødeleggende krefter: Globalisering, masseinnvandring, overnasjonalitet og velferdsfella.   

Den første heter globalisering

Europa har i flere tiår systematisk eksportert arbeidsplasser til konkurrerende lavkostland, noe som skolebokøkonomer hevder vil lønne seg for alle - med bakgrunn i teorien om komparative fortrinn. Problemet med den såkalte Heckscher Ohlin modellen er at den inneholder en forutsetningsfeil:  Den tar det for gitt at to ulike land vil konkurrere på like fot etter de samme reglene, og spille det samme spillet. Men det er ikke tilfelle: Mens Europeiske land har fokus på arbeidsrettigheter, velferd og HMS-tiltak som koster bedriftene enorme summer, er mange lavkostland ekstrem lavkost nettopp fordi de IKKE gjør dette, og heller behandler arbeidere etter modeller som minner om europeisk industri på 1800-tallet. Kina har f.eks. overtatt svært mange av europas industriarbeidsplasser fordi de vinner konkurransen på pris. Men bakgrunnen for suksessen et system som kan minne om betalt slaveri, hvor staten drives av en dresskledd, skruppelløs elite som fører en politikk som er til forvekling lik diktatoriske mafiametoder. Og når de spiller etter sånne regler er det ikke rart de vinner.

Dette har skapt en kjedereksjon, hvor flere og flere arbeidsplasser tappes fra Europa. Økonomiene har beroliget vesten gjennom tesen om at nye arbeidsplasser ville dukke opp gjennom høyere utdannelse og trylleformularen “teknologi”. Og det er riktig opptil et punkt: Problemet er at lavkostland kan spille det spillet også med sine egne regler, og ta over de jobbene også. Og dermed outsorces flere og flere jobber til lavkostland, mens Europa  får høyere og høyre undgomsledighet. Kombiner det med en annen forutsetningsfeil så blir krisen komplett:  Det er ikke alle i samfunnet som KAN eller VIL ta høy utdannelse og jobbe med høytekonologisk innovasjon. Det finnes unge mennesker som heller vil jobbe i det offentlige som sykepleiere og byråkrater betalt av det offentlige. Det finnes også mange unge  mennesker som er godt fornøyd med å vaske gulv,  bøye armeringsjern og kjøre bussen i begynnelsen av sitt arbeidsliv. Men de jobbene finnes heller ikke lenger. De er overtatt av den nye  innvandrerklassen. Den andre rytteren av økonomisk dommedag.

Den andre heter masseinnvandring

Da Schjengen åpet de Europeiske grensene mot øst eksalerte masseinnvandringen av lykkejegere, asylsøkere og jobbsøkere uten utdannelse fra dysfunksjonelle samfunn lenger øst. i 30 år har flere og flere ønsket seg en bit at den Europeiske velfeden og freden - og det kan jo alle forstå. Men med på lasset tok de sine egne kulturer, slik mennesket alltid gjør når det er på reise, og de danner sine egne pararellsamfunn over hele Europa slik italienere og kinesere gjorde i USA under masseinnvandirngen for 100 år siden. Innvandrere fra fattigere land er ikke så kravstore som bortskjemte vestlige mennesker, og tilbyr gjerne sine tjenester for mindre betaling. Men siden så mange industriarbeidsplasser og jobber for uutdannede er flyttet til lavkostland, var de eneste jobbene som sto igjen (som en metafor) å vaske gulv og kjøre bussen. Det gikk greit helt til finanskrisen slo til, og sørget for at antall jobber sank ytterligere - i tillegg til alle jobbene som allerede var sendt ut av Europa. Det blir en dobbel whammy: Abeidsplasser er flyttet til utlandet, enda flere arbeidsplasser går tapt i finansskrisen, samtidig som antall arbeidere øker. Det må gå galt. Det må bli massearbeidsløshet. Do the math. Men det stanser fortsatt ikke innvandringsstrømmen, for elendigheten i U-land og dysfunksjoneelle religiøse stater i øst er fortsatt større enn i Europa. Og ryggradsløse politikere er ikke i stand til å stoppe det, for de bestemmer ikke lenger i eget land. Den tredje rytteren av økonomisk dommedag.

Den tredje heter overnasjonalitet

Europeiske land har tradisjonelt styrt seg selv og sine egne budsjetter. Når et land har gått på trynet, kunne velferd i naboland dempe effekten. Men overnasjonalitet innebærer at alle europeiske land gjør de samme tabbene samtidig. Og når flere gjør de samme tabbene blir effekten av feilene mangedoblet, og muligheten for å dempe skadevirkningene blir tilsvarende svekket.  

Men det fungerer jo i USA!  roper mange nå.

Ja. Men siden når ble Europa USA? Det har gått over 150 siden borgerkrigen, og USA har langsomt utviklet seg til å bli en overnasjonal politistat, med føderal myndighet over statene og  finanspolitikken. Noe lignende ville antagelig kreve 150 år med uro, og en borgerkrig i Europa også. Politikerne ville gjennomføre stuntet på ti år. De ville tvinge Euorpa inn i en ny form uten historisk substans eller kontekst, for man skulle konkurrere samlet i et globalisert market på linje med føderalstaten USA, og mafiastaten Kina. Fin plan. Dårlig tankearbeid.

Å innføre en mafiastat i Europa ville vært umulig (selv om Berlusconi sikkert ville takket ja)  Dessverre var det også umulig å innføre en føderalstat. Velgerne ville rett og slett ikke godtatt så mye overnasjonalitet. Dermed gikk dumme, dumme politikere for en halveisløsning - som nødvendigvis måtte gi et halveisresultat.  

Innføringen av Euroen skulle gi finansiell styrke til Europa, men siden man ikke kunne forlange føderal mydighet over Euroen, satte man Europa i det absurde situasjonen at lille, uansvarlige, lånekåte Hellas fikk makt til å ødelegge finanspolitikken til store, ansvarlige Tyskland. Og det var ingenting man kunne gjøre med det.  

Det ble en trippel whammy - som visstnok skal rettes opp gjennom å senke utgiftene. Budsjettkutt er det som skal få Europa ut av krisen! Men kortsiktige politikere er ikke stand til å gjøre det, for de har gitt bort makten over budsjettet til velgerne gjennom å kjøpe seg stemmer og makt i bytte for velferdsordninger - og i stedet for å miste velferdsordningene, velger heller rasende velgerne nye kortsiktige politikere, og pisker løst på den ferje rytteren av økonomisk dommedag.

Den fjerde heter velferdsfella

Velferdsstaten er en glimrende tanke, men inneholder tre svakheter som gjør det til svært farlig politikk: Den 1.  svakheten er at politikere fort kan fristes til å innføre et “votes for cash” program - altså “kjøpe” seg popularitet og stemmer i bytte for velferdsgoder...selv om det foregår med lånte penger, slik man gjorde i Hellas. Arbeiderparitet har hatt makt over Norge i 60 år nettopp gjennom “votes for cash”-programmet, og oljen har gjort at de kan fortsette med det. Men bærekraftig er det ikke, og god politikk blir det aldri)  

Den 2. svakheten er at når noen mennesker som får, har de andre en tendens til å kreve mer de også. Når fikk f.eks. en fagforening nok? Når gikk en særinteressegruppe ut og sa “vi har oppnådd alt vi ønsket oss?”. Det skjer ikke, og det kommer ikke til å skje. Norge har verdens rikeste befolkning, med verdens høyeste lønn, og verdens høyeste velferdsgoder. Samtidig har vi verdens sterkeste fagforeninger, som fortsatt kommer med verdens høyeste krav. “De andre fikk jo så mye i fjor”. Go figure.   

Den 3. svakheten er at bordet fanger: Har man først gitt velgere et velferdsgoder i oppgangstider, er et nesten komplett umulig å fjerne godene selv om nedgangstider kommer, skatteinntektene svikter og hele økonomien blir ikke-bærekraftig.  Politikere som vl ta vekk velferdsgoder begår politisk selvmord, og andre mer kortsiktige politikere vil utnytte situasjonen og tilby velgerne å beholde ordningene. Dermed kan staten få permanent ustabil økonomi, og permanent ustabile sosiale forhold, som vil gi permanent ustabilitet, uro, opptøyer, polarisering, ekstremisme og dyp politisk splittelse....og evig søken etter syndebukker som fort kan ramme svake grupper i samfunnet f.eks. innvandrere og jøder. Det bir en kvadruppel whammy.

Det er komplett. Gode intensjoner er virkelig veien til helvete.   

Vedvarende krise er et tegn på dårlig politikk.

Det er ikke noen tilfeldighet at disse fire rir over den vestlige verden akkurat nå. Det skyldes ingen ulykke eller skjebne at alle fire rammer på samme tid. Det skyldes kortsiktig og dårlig politikk av dårlige politikere. De skyldes gode intensjoner uten skygge av realpolitikk, og det skyldes en merkverdig dårlig samvittighet for Europas kulturelle suksess, uten snev av fundament for slik selvpisking. Dårlige politikere har skylda. Og bare bedre politikere med ny politikk kan rette det opp. Det kommer imidlertid ikke til å skje. De dårlige politikerne har sagt de vil “ta ansvar” (på JenseNorsk) og bli i jobben, for de er de eneste som er skikket til å rette opp fadesen...i følge dem selv. Mange kjøper bløffen.

 Hver for seg kunne Europa uten problemer ha absorbert de problemene og ulempene hver av disse fire rytterne fører med seg. Hver for seg kunne de til og med føre til positiv forandring og ny dynamikk som kunne styrket Europa, slik intensjonene utvilsomt var. Men når de kommer tordnende tilsammen i finanskrisens tidsalder, blir det for mye for fort. De har de forsterket hverandres negative effekter og skapt et helvete for millioner av mennesker som står igjen uten trygghet, uten jobb, uten bolig, uten fremtid og uten mulighet til å bedre situasjonen. De føler seg sveket og løyet for, og ingen vet hvordan man skal løse problemene. Man tror nemlig finanskrisen er kilden til problemene i Europa. Men finanskrisen er bare symptomet. Bare engelen som åpnet seglet.  

Finnes løsningen?

Den eneste løsningen jeg ser er å innføre ny politikk og stoppe en eller flere av dommedagsrytterne samtidig. Da vil finanskrisen miste drivkraften, og den vil gå over slik den gjorde på 30-tallet. Men det er helt urealistisk: Jobbene kan ikke hentes hjem. Innvandrerne kan ikke sendes hjem. EU kan ikke legges ned. Og velferdsstaten har kommet for å bli.

Eller...?  

Er det tenkelig med moderne politikere som setter sitt eget land og velgere foran alle andre, og fjerner enhver overnasjonalitet for å ta full kontroll i eget land? Finnes det politikere som vil lage tollmurer for å sørge for at det blir ulønnsomt å produsere i lavkostland så industrien blir tvunget tilbake. For er det en absolutt politisk lov at fiskevær i Nord-Norge ligger brakk, mens all fisken blir skipet tur/retur Kina for prosessering? Finnes det ingen andre muligheter som fungerer?   

Finnes det politikere med guts nok til å si  “vi betaler ikke gjelden vår - so invade us” og heller bruker skattepenger på en “new deal” for å få folk i arbeid, uansett arbeid, og samtidig kutte velferdsordningene? Er det politisk mulig å innføre strenge nasjonale regler for bank og børs for å stoppe finansgamblingen? Er det gjennomførbart å bremse enhver videre innvandring?

Naturligvis kan krisen løses.  

Politikk handler om å styre land etter en klar plan for å oppnå politiske mål ved hjelp av makt. Alt er mulig i politikk. Det man er uenige om, er hva resultatet blir.

Å stoppe de fire dommedagrytterne ville blitt en politisk jordskjelv uten like, og hvis det gavner europeiske land, vil det gå hardt utover andre og fattigere land, for noen må alltid betale prisen for dårlig politikk. Noe nytt må gjøres. Alternativet er at krisen vil få styre Europa i stedet for at euopeiske land styrer krisen. Gud hjelpe oss alle da. 

Forskjeller skaper ikke fellesskap

Den flerkulturelle ideologien er bygget på en merkelig forutsetning: At forskjeller skal skape fellesskapsfølelse.  Og jo større kulturelle forskjeller, desto større skal fellesskapsfølelsen bli - bare vi blir vant til hverandre og kjent med hverandre. Det høres ut som en aprilspøk, for det går jo på tvers av det de aller fleste foretrekker:  Å leve blant det som er kjent og trygt og likt oss. Det er likheter som skaper fellesskapsfølelsen for de aller fleste av oss.

Men det flerkulturelle samfunnseksperimentet er ikke bygget på det vi vet er normal menneskelig adferd eller fornuft. Det er bygget på ideologi. Og de som fremmer denne ideologien lar seg ikke affisere av fakta. De VIL at ideologien SKAL være sann, og leser med lys og lykte etter alt som kan støtte opp om ideologien. Og de er gode mennesker som gjør dette med de beste intensjoner. (I motsetning til hva de synes om meg...)
Gode intensjoner. 

Bak det flerkulturelle samfunnseksperimentet ligger nemlig de samme gode verdiene som ligger bak den kommunistiske ideologien: Man ønsker bare knytte mennesker sammen i et globalt fellesskap som skaper mindre krig, konflikt, motsetniner og uro, og skape mer harmoni, fred og forbrødring på tvers av klasse, rase, kultur og landegrenser. Det høres jo besnærende ut? Hva kan possibly være galt med det? Alle som er mot dette må jo være gærne.  

Men BAK kommunismens gode intensjoner ligger det noe svært farlig: Menneskeforakt. Kommunismen ble nemlig bygget på grunnholdningen at man ikke bare var misfornøyd med samfunnet, men også mennesket selv som var ansvarlige for samfunnet som feilet. Mennsker var problemet. Derfor ville man forme og dyrke frem en NY type menneske som var bedre, mer kollektiv, mer lydig, og mindre individuell og "egoistisk". For felles beste. 

Dette lar seg ikke gjøre. 
Det er galskap. Oppskrift på katastrofe. Mennesket er som det er, og er formet av evoluson til det vi er i dag. Heldigvis synes jeg. Dessverre synes kommunistene, som gjennom prøving og feiling gjennom 100 år i 100 land gikk på trynet hver eneste gang. Og det gikk på trynet av følgende grunn: Hele ideologien er bygget på  en forutsetningsfeil.  Og derfor har samtlige sosialistiske samfunnseksperimenter endt med kollaps i ufrihet, vold, terror, diktatur, fattidom og dårlige kår for individet. Det manglet IKKE på varsko. 

Kommunismen har altså sviktet totalt og forferdelig gjennom observerbare resultater. Derfor er den ikke salgbar lenger. Men for de mange som fortsatt ikke er helt fornøyd med mennesket som det er, og fortsatt ønsker seg en nytt idealsamfunn basert på forståelse, toleranse og kollektiv samhørighet, måtte en ny ideologi formes og omfavnes. 

Svaret er flerkulturalismen. En samfunnsform som skal gjennomføres med de beste intensjoner og nesten uangripelige moralske argumenter, men som altså er bygget på samme farlige grunnholdningen som kommunismen: Man ikke er helt fornøyd med mennesket som det er. Derfor skal det bygges nye samfunn hvor alle skal være venner, menneskene skal være bedre, snillere, mer kollektive bare de forstår intensjonene og blir bedre kjent med hverandre. Vi må tilpasse oss. Lære. Bli bedre.   
Problemet er dessverre at det ikke virker. 

Det virker ikke over hele Europa. Og det virker bare foreløpig i Norden fordi man er villig og ivrig etter å unnskylde, bortforklare og bagatellisere problemene som "utfordringer", og forsøke å kvele, strupe og hysje ned kritikere med mobbing, hets og mistenkeliggjøring.  (Låter dette kjent kjære østblokk-dissident-veteraner?) Hvis man studerer flerkulturistenes forklaringer på hvorfor Europeiske land har "utfordringer" så er IKKE det fordi det er noe galt med prosjektet eller ideologien. Neinei: Problemene blir skapt av kritikere. Negative kritikere med dårlige intensjoner, som ødelegger og skaper uro. Som jobber mot og ikke med. Egoistiske "kontrarevolusjonære" som sprer hat. Facsister. Rasister., (Les klassefiender) Sounds familiar?   

Men grunnen til at flerkulturele samfunnseksperimentet ikke virker er (dessverre) slett ikke kritikere, høyresiden, Frp, Geert Wilders, rasister eller andre "reaksjonære elementer". Grunnen er at forutsetningen for ideologien er et falsum. Forskjeller skaper ikke fellesskap. Og kommer aldri til å gjøre det. Muslimer, kristne, kulturfellesskap og andre interessefellesskap lager ikke enklaver fordi de føler seg hetset eller truet. De gjør det av samme grunn som vi mennesker alltid har gjort. Fellesskap gjennom likheter. Derfor er flerkultur dårlig politiikk som skaper dårlige resultater i Europa, og vil fortsette å skape enda dårlige resulatter hvis man fortsetter samfunnseksperimentet. Akkurat som kommunismen. 

Det er ikke intensjonene det er noe galt med. Ei heller kritikerne. Det er selve ideologien det er noe galt med. Og derfor finnes det ingen Europeiske land som er fyrtårn for flerkulturalismens suksess.  Det er et farlig samfunnseksperiment som vil skape et dårlige samfunn for alle, både innvandrere og innfødte, både tilhengere og motstandere bare man får holdt på lenge nok.  Akkurat som kommunismen.  Det mangler ikke på varsko.    

Norsk kultur og flerkultur - hva er det?

Det raser en kulturdebatt over landet etter at Christian Tybring-Gjedde ba kulturminister Tajik om å definere norsk kultur, og lurte på om den er verd å beskytte? Innleggene har vært mange og hissige. Det mest groteske er hvor mange på venstresiden som flagger at de ikke vet hva norsk kultur er. Mange hevder til og med at norsk kultur ikke finnes, og kulturministeren selv har hevdet at norsk kultur kjennetegnes av at den forandrer seg. 

Dette er de samme menneskene som elsker å reise til andre land for å oppleve "andres kultur", de samme politiske aktørene som mener at samekultur må beskyttes, og elsker at pakistansk, indisk, romkultur og afrikansk kultur har kommet til Norge. De vil ha mer, mer, mer! Men norsk kultur? Hva er det da? Pytt. Og så har vi en debatt om norsk kultur er truet? 

Svaret er åpenbart JA! Situasjonen for norsk kultur er verre enn fyktet hvis folk som er født i Norge ikke vet hva det er, og ikke føler tilhørighet til vår kultur.

Jeg vet inderlig godt hva som er norsk kultur, og hva som ikke er det. Det har ingenting med pinnekjøtt og bunad å gjøre. Det er SUMMEN av alle tingene som gjør at jeg føler kulturfellesksap med andre norske. Jeg føler norsk kultur og lever i den. Den kommer fra levra. Jeg liker å være norskkulturell selv om mora mi var innvandrer, og kommer aldri til å definere meg som noe annet. Jeg er norskkulturell. Ikke flerkulturell. For meg er flerkultur en fallitterklæring. Det er rotløshet satt i system. Flerkultur (hva nå enn det er) kan aldri skape samhold og samhørighet - for hele prinsippet bak den flerkulturelle drømmen er at forskjeller skaper fellesskap. Det fungerer ikke. 

Forskjeller skaper fronter - ikke fellesskap

Kulturforskjeller forsterker kulturelle særpreg slik at forskjellene blir enda større. Det er nettopp derfor alle europeiske land har voksende ghettoer av innvandrere, og man ser tydelig sosial og kulturell segregering og stadig klarere fronter i samfunnet: Fordi folk foretrekker å være sammen med sine egne. Folk liker sin kultur - og herregud så fint det er! Lenge leve forskjellene! Folk mener sin kultur er riktig, og blir gjerne provosert når sin kultur er truet. Derfor skaper også det flerktlurelle prosjektet svært negative effekter: Økt nasjonalisme. Kulturekstremisme. Religøs fanatisme. Nazisme. Rasisme.  

Det flerkulturelle samfunnskesperimentet skaper økt facistisk nasjonalisme og kulturradikalisme over hele Europa, som igjen fører til økt rasisme. Det går gærne veien! Mindre libarlisme og fellesskap, og mer ekstremisme og oss mot dem. Dette er farlige trender over hele Europa som griper både grekere og muslimer, og det skyldes ikke høyresiden, Frp, Geert Wilders eller radikale imamer slik venstresiden liker å peke på. Disse er bare budbringerne som påpeker problemets kjerne: At "flerkultur" ikke fungerer. Venstresidens nye sosialprosjekt er like dødfødt som kommunismen. Det er dårlig politikk. Det er en drøm fra Disneyland. Utviklingen i Europa de siste 20 år med masseinnvandring var 100% forutsigelig, men venstresiden var som vanlig blindet av antiintellektuell idelogi og gadd ikke ta hensyn til virkeligheten...slik de gjorde med kommunismen. Mennesker er rett og slett ikke skrudd sammen slik venstresiden ønsker seg. For mennesker er forskjelige; mennesket er sin kultur, og kultur er tilhørighet. 

Jeg føler ikke kulturfellesskap med femmedkulturelle
Hvorfor skulle jeg det? Jeg føler ikke fellesskap med folk som snakker utenlandsk, går i utenlandske klær, tror på utenlandske guder, feirer utenlandske høytider og gjerne vil begraves i utlandet - slik de sikkert ikke føler noe fellesskap med meg. Greit nok. Og jo mer fremmed kultur, desto mindre fellesskap føler jeg. Det ligger ikke noe hat i det. Jeg ser ikke ned på noen eller noe. Mener ikke at jeg er bedre. Og det har ingenting med hudfarge å gjøre. Det har bare med forskjeller å gjøre som går begge veier - alle veier. Jeg tror ikke avholdnene muslimske innvandrere noengang kommer til å føle fellesskap med norsk flatfyll og sjekkekultur. Forskjellene er for store. De kommer heller til å samle seg om sine verdier, sin kultur, og sine. Det er greit. Respekt for det. Det er menneskelig. 

Flerkultur - et forvirrende prosjekt for alle. 
For hvordan integerer man folk som ikke vil integreres, men heller være seg selv blant sine? Hvordan kan utlendinger bidra til "kulturmangfold", hvis de skal oppgi sin kultur, og bli mer som vårs?  Eller er det vi som skal bli mer som dem? Eller skal alle bli nykulturelle, og føle tilhørighet i en ny felles kultur kalt "flerkultur"?  Jeg aner ikke. Jeg forstår ingenting av det, og jeg har enda ikke møtt noen som kan forklare det. 

Men det største paradokset er ikke "flerkutlur" eller at man har en debatt om Norsk kultur finnes eller ikke. Det største paradokset er politikken som ligger bak det hele, og som har skapt hele denne absurde debatten: Arbeiderpartiets politikk og utrettelige innsats for å gjøre Norge flerkulturelt - en politikk som føres med tonnevis av gode intensjoner, men fullstendig uten mål, planer, kurs, sluttprodukt,  demokratisk prosess eller folkevalgte vedtak i parlamentet...her som i resten av Europa. Masseinnvandringen bare "skjedde". Poff. La meg for tydelighetens skyld sammenligne APs innvandringspolitikk med hvordan AP fører sin klimapolitikk - så vi tydeligere ser kontrastene. 

Ansvarlig klimapolitikk - uansvarlig innvandringspolitikk

Arbeiderpartiet fant opp "føre-var" prinsippet i politikken for å sørge for at man ikke tok NOEN sjanser med Norges fremtid når det kommer til klimaproblemer. Ansvarlighet!! De dyrker forsiktighet og har tydelige mål og planer for hvordan Norges klimafremtid skal bli. De har brukt milliarder av kroner på en månelanding (helt forgjeves riktignok) som skal sikre fremtiden, og at ingenting går galt for barna våre som skal ta over samfunnet, for rundt klimapolitikk kan ikke AP være forsiktige nok. Rundt klimapoliikk kan det ikke være nok politiske mål, planer, vedtak &beslutninger - men først og fremst forsiktighet! 

Men når det kommer til innvandringspolitikk kjører AP på med politikk som er blottet for forsiktighet, planer for å lykkes, eller politiske mål for hvordan vår demografiske fremtid vil bli her i Norge. De er inderlig stolte av å gjøre Norge stadig mer flerkulturellt (hva nå enn det er) og dermed mindre norskkulturellt, men ANER ikke hva sluttresultatet av denne omveltningen vil bli. De håper det vil gå bra.

Men håp er ikke å styre. Det har ingenting med poliktikk å gjøre. De tror og mener samfunnseksperimentet vil lykkes, men de kan ikke peke på andre suksessland som sannsynliggjør og underbygger denne kullsviertroen. Og dette gjør Arbeiderparitet med landet vårt og kulturen vår, selv om resultatene av flerkultur i andre Europeiske land viser observerbare resultater som er langt tydeligere og mer alarmerende enn ethver klimarapport.  Rundt innvandring kan ikke AP være uforsiktige og lettvinte nok. Og enhver som er betenkt eller etterlyser helt betimelig "føre-var" tenking, politiske mål og planer rundt innvandringspolitikken som i klimapolitikken - de blir mistenkeliggjort, stemplet, ABB‘et eller malt mørkebrune. "DU har skylda for alt som går galt. Hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft!"  

Oversett paradoks

At så mange journalister lar dette enorme paradokset passere uten å fillerive makthavnerne er ganske uforståelig. Men vi andre får bare fortsette å påpeke problemet. Kanskje velgerne etterhvert ser poenget:  Vi MÅ ikke føre APs innvandringspoltiikk. Det finnes andre måter å gjøre det på som er langt mindre skjødesløs. Vi MÅ ikke kjøre Norge ned i samme grøfta som Frankrike og England. Det går an å styre Norge i en annen å bedre retning enn kulturell skyttergravskrig....før det er for sent.  Det går an å erklære Norge som et norskkutlurellt land igjen... med naturlige innslag av andre kulturer. Og være stolte av det. Det er en god plan B. 

For det største problemet er ikke at AP mangler planer, styringsmål og suksessempiri for samfunnseksperimentet rundt "flerkultur". Det største problemet er at AP ikke har noen plan B. Hvis dette gigantiske samfunnseksperimentet iKKE går bra trass alle gode intensjoner, men faktisk går skikkelig gæærnt etter å ha pisket det videre i 25 år....hva gjør vi da? Hva GJØR vi da? Hva sier vi til barna våre som skal ta over fadesen da? Hvordan rydder vi opp i det? Jeg vet ikke hva franske politikere skal si til barna sine, men jeg kan hvertfall si jeg forsøkte å stoppe galskapen. Velment galskap er nemlig fortsatt galskap.    

Hvorfor er religionskritikk så viktig og riktig?

Mandag 6. august 2012 hadde Sumeet Singh Patpatia en kronikk på trykk i VG som gjorde alle glade. Den het “Vi må gå omveier”, og hovedbudskapet var at vi alle bør være villige til å gå litt lenger, og være villige til å gi litt mer for å skape forståelse og få til integrering. 

http://www.vg.no/vgpluss/article/1rxaMSt

Budskapet  var rettet mot både nordmenn og innvandrere om å møtes på midten, og det er nesten umulig å være uenig i et så konstruktivt og positivt budskap. Men noen må ta den vanskelige jobben:  Jeg vil oppfordre leserne mine til å ta en helt annen omvei -  den som går gjennom kritisk tenking.

For gla‘kronikken har en bakside: Den handler om forståelse, toleranse og å møte hverandre på midten, men samtidig er den nesten blottet for tanken om kritikk som konstruktivt element i samfunnsdebatten. Og det er ganske symptomatisk: Vi lever i en tid der positivisme, forståelse og toleranse hylles som elementer som kan løse alle problemer, (sorry, jeg mener naturligvis utfordringer)  mens kritikk blir sett på som negativt, destruktivt og ødeleggende...nesten litt ondskapsfullt. (Her vil jeg henvise til Barbara Ehrenreichs utmerkede bok “Smile or die” om hvordan positiv tenking lurte Amerika) Kritikere har ikke noen lett jobb i Norge lenger. Det blir vanskeligere å ha innvendinger og ytre et velbegrunnet “men”. Det blir stadig mindre toleranse for denslags “negativitet” - særlig når det kommer til religion. Pussig nok.

Er fravær av kritisk tenking og kritikk noe som gir oss et bedre samfunn? Er det virkelig nagativt å ha innvendinger basert på gode argumenter? Er det feil å mene man har rett, og dermed også mene at andre tar fullstendig feil, og argumentere for det? Hvis politisk korrekt fremgangsmåte er å aldri kritisere hverandre tydelig og usminket, hvordan skal vi få til en samfunnsdebatt? I havet av kjærlighet, toleranse, flerkulturell forståelse, og positivisme har man fullstendig glemt ordet “agenda”.  Ikke minst når det kommer til religion og ideologier. 8. august hadde Førsteamanusis Trond Enger en kronikk i VG som het “RLE - en tannløs femtenåring”.  Her skriver han følgende:

“Et falskt toleranseideal bestemmer i klasserommet. I tillegg kommer en utbredt og ukritisk forestilling om at alt som har med religion å gjøre, er et spørsmål om tro og dermed unndratt den rasjonalitet og kritikk som skolen ellers er forpliktet på. Det kan synes som om prisen for en felles religions- og livssynsfaget er en tannløs, ukritisk undervisning i strid med både opplæringsloven og skolens og samfunnets idealer ellers.”  Opplæringslovens intensjon er nemlig kritisk undervisning.  Altså ikke bare lære barn hva de skal tenke - men å lære barna hvordan de skal tenke selv. Eller det Neil Postman sier at vi skal utdanne eksperter i “Crap detecting - mennesker som kan avsløre søppelet i samfunnet og kulturen: Vrangforestillinger, overtro og direkte løgn. Det gjør ikke RLE-faget.”  

Hvilket bringer oss tilbake til ordet “agenda” og Sumeet Singh Patpatias positive kronikk. For han hopper over at religion slett ikke er objektiv og nøytral:  All religion har en agenda. Målet med all religion er å ivareta relgionen og de troendes rett til å bevare religionen uforandret og uutfordret. De ønsker å vareta det “hellige” og varige ved religonen, og ønsker ikke at barn skal stille kritiske spørsmål, for alle religioner er avhengige av barnetro for å overleve. De vil ikke ha kritikk - de vil ha rett.

Og med det i tankene er ikke lenger Sumeet Singh Patpatias kronikk en oppfordring til å gå omveier.  Det er en skjult oppfordring til å ta snarveier.  Snarveier så vi slipper kritiske spørsmål, og kritisk debatt om hva som faktisk er rett og hva som er galt og slike “brysomme” saker.  La oss hoppe over det så blir alt mye enklere. Poenget med kritikk, kritisk tenking og innvendinger (som slett ikke har noe med “negativitet” å gjøre, men er en forutsetning for fremgang) er ikke at man kommer frem til noen endelig resultat, for det endelige resultatet tror jeg ikke finnes. Å finne ut hva som er riktig og sant er en pågående prosess som er helt avhengig av kritisk tenking.  Det er derfor jeg på scenen på Nationalteateret under Ibsenfestivalen 2012 uttalte:  “Jeg elsker mennesker som søker sannheten, men frykter mennesker som tror de har funnet den” 

Jeg ser nesten daglig hvordan religion fremstiller seg selv som at sannheten stopper ved påståtte guders ord. Det fortjener å bli utfordret. Det MÅ utfordres, for det er bare basert på synsing og overtro. Religonskritikk er ikke negativt eller farlig.  Religionskritkk er sunt!  Sunt for den som kritiserer, sunt for de troende, sunt for barnehjerner, sunt for samfunnet og sunt for fremtiden.  

Derfor må vi alltid gå omveien om kritisk tenking og debatt. Ikke gå snarveien om intellektuell latskap.

Ringvirkninger: Når moral erstatter politikk.

- Vi må hjelpe Romfolket ut av deres fortvilte situasjon

- Vi har overflod, og må dele den med flere asylsøkere

- Vår velferd skaper global oppvarming, så vi har ansvaret for å løse problemene.

- Vi dreper sivile i Afghanistan, og derfor må vi trekke oss ut.
- Vi må doble bistandsbudsjettet, for tenk på stakkarer som ikke er født i Norge

- Vi må fokusere på barna og deres behov...

Tør du si nei til noen av disse moralsk riktige utsagnene? Og hva slags menneske er du hvis du har innsigelser? Velkommen til Norsk politikk.  

Ingen har lyst til å bli stemplet som fremmedfiendtlig, iskald, kynisk, slem, ond, rasistisk eller hjerteløs. Men det er ofte det stemplet man blir sittende igjen med hvis man våger å si “Ja, men”...  Derfor er det flere og flere som ikke tør å si imot moralsk riktige standpunkt, og stadig flere som bruker moral som politisk brekkstang for egne særinteresser. Det er en skummel trend som virkelig er verd en debatt.

Å ha moralsk rett i politiske saker har blitt Norges nye folkesport - både for politikere, private og pressgrupper. Moral gir pressgrupper mer og mer makt på bekostning av folkevalgte politikere som rett og slett blir spilt sjakkmatt av moralismens argumenter, og dermed ikke tør annet enn å bøye unna, eller si seg halvveis uenig med sukker på. Og pressen hiver seg dessverre ukritisk på og pisker denne trenden videre, for sosialporno og slemme, dumme politikere selger dugelig med aviser.

Nå er det naturligvis ikke noe galt i å tilhøre en press- eller interessegruppe. Ikke noe galt i å sette sin egen agenda foran resten av samfunnet slik f.eks. fagforeninger og organisasjoner er forventet å gjøre. Men det betyr ikke at det er god politikk - for politikernes og politikkens problem er todelt: De er valgt for å ta vare på HELE samfunnet og HELE fremtiden. Ikke bare noen få individer i en pressgruppe, og ikke bare for å gjøre det som virker moralsk riktig for noen få i øyeblikket. Politikere er forpliktet til å se større bilder, og tenke lenger frem - og gjør de ikke det, så gjør de en dårlig jobb.

Det andre problemet henger sammen med det første: Politiske tiltak skjer aldri i et vakuum.  Det får ringvirkninger. Alt man gjør i politikken får ringvirkninger (slik det også gjør i privatlivet vårt)  

For det er aldri bare en person. Det er aldri bare en sak. Aldri bare en liten gruppe fattige, bare en enkelt pressgruppe en enkelthendelse og ett vedtak. Alt henger sammen med alt det andre, og alt henger sammen med fremtiden. Det blir ringvirkninger.  

La oss ta et par eksempler: Sigøynere er fattige, og tigging i Oslos gater gir dem inntekter. Moralsk sett er det naturligvis riktig å la dem få lov. Men spørsmålet er ikke bare hva tiggingen gjør for sigøynere i øyeblikket. Spørsmålet er også hva tiggingen deres gjør med resten av samfunnet på lenger sikt. Hvordan berører tiggingen majoriteten? Hva er ringvirkningene? Er hele samfunnet tjent med at vi innfører tigging som en levevei for utlendinger på turistvisum? Er ringvirkningene av tiggingen små? Som politiker mener jeg slett ikke. Tigging bringer på ingen måte hele samfunnet vårt fremover, bare bakover. Dette er kanskje bra for sigøynere å få tigge (selv om det neppe løser fattigdomsproblemet på noen som helst måte) men dette gjelder ikke bare sigøynere. Det gjelder også alle andre i samfunnet. Tigging ikke skjer i et vakuum. Det berører resten av samfunnet, og det er ikke sikkert at samfunnet som helhet er tjent med det. Derfor er simpel moral et dårlig politisk argument for å innføre tigging. Spørsmålet må belyses på bakgrunn av helhetstenking. Vi har ingen moralsk plikt å forverre samfunnet for flertallet, bare for å tilfredsstille et mindretall. Politikk skal strekke seg forbi pressgrupper og kortsiktige hensyn.

Nok et vanskelig eksempel: Narkomane er en gruppe det er inderlig synd på, og som fortjener mer hjelp av samfunnet - og tvangsbehandling er et overgrep mot enkeltmennesket. Moralsk sett er jeg naturligvis helt enig i det. Problemet er at rusavhengighet ikke bare rammer den narkomane selv. Den rammer også alle pårørende, venner og bekjente. Og den rammer samfunnet i form av vinningskriminalitet, spredning av narkotika, prostitusjon og finansiering av mafiavirksomhet. Ringvirkningene av det narkomane gjør mot seg selv er enorme. Derfor blir det for enkelt å se på de narkomanes situasjon frikoblet fra resten av samfunnet. Vi må vurdere ringvirkningene før vi får et politisk svar som er riktig for hele samfunnet.   

Og flere eksempler:   

Moralsk sett bør våre styrker kanskje trekke seg ut av Afghanistan...men hva skjer da? Hva blir ringvirkningene? Tar Taliban over? Blir landet kjørt i revers? Blir nødt til å gjøre hele jobben om igjen om 10-20 år?

Eller hva med denne: Vi har stor velferd i Norge takket være oljepenger, og visst bør vi dele med andre. Men hvor mange skal vi dele med? Skal vi dele så mye at det går ut over velferden til våre barn? Og hvis delingen skaper etniske konflikter, sosiale problemer, segregering, korrupsjon eller trygdeavhengighet, er det like riktig å dele uhemmet basert på moral da?

Men det verste eksempelet er bistand. U-hjelp.
Bistandsbudsjettet til verdens fattige er på 30 milliarder!  Ja du leste riktig: Den rødgrønne regjeringen gir bort 30 milliarder kroner på å "hjelpe verdens fattige med mer rettferdig fordeling, og større grad av likestilling og fornybar energi." som den selv formulerer det.  De fleste tenker "så bra"! Det er jo moralsk riktig å hjelpe andre når vi har overflod.  Men da har man ikke stillt det viktigste spørsmålet:  Virker det?  Svaret er nei.  
Vestlige land har pøst inn "money for nothing" i U-land i 40 år med de beste intensjoner og høye moralske argumenter.  Men så langt har ikke et eneste land kommet seg ut av fattigdommen pga bistand. Tvertom er det stadig flere røster i både U-land og I-land som hevder at bistand virker mot sin hensikt:  Ikke bare skaper det passivitet og liten vilje til å omstille seg.  Bistand skaper også massive problemer med korrupsjon, kriminalitet og skjevfordeling - ikke bare blandt U-lands offentlige instanser, men også blant vestlige aktører. Bistand sørger for at U-land forblir U-land.
Penger er makt i U-land - kanskje i større grad enn i I-land.  Så hvor smart og gjennomtenkt er det å pøse inn maktmidler i land med dårlig demokraitsk tradisjon, og svake regjeringsintanser?  Faren for at det destabliiserer enhver kime til demokratisk oppbygging og fred. Det er for mye gratis penger å hente for de grådige.
I tillegg er det flere som hevder at selve fundamentet for bistand er rasistisk: "Gode hvite mann må hjelpe alle som ikke er like heldige".   Folk i U-land er nemlig ikke noe dårligere enn andre, og er fullt i stand til å hjelpe seg selv, bygge eget land, og skape velstand bare de får anledning. Den veien går gjennom handel.  Ikke gjennom almisser.     

Ringvirkninger. Ringvirkninger. Ringvirkninger.

Moralske argumenter er så grenseløst enkle. De henger aldri sammen med noe som helst, og har ingen konsekvenser ut over de gode hensikter i øyeblikket. Moralisme sikrer oss ikke gode resultater på sikt. Å argumentere mot moral krever tid, tålmodighet og plass - og alle tre er det lite av i dagens medieverden som er tabloid, kjapp og på max 140 tegn. Men det gjør ikke moral til et bedre argument enn god politikk. Skal vi ha fremgang, må se helheten. Og ringvirkninger.  For avgjørelser basert på moral i øyeblikket får også ringvirkninger.  Og de er ikke alltid positive. 

Islam - trussel uten konspirasjon

I stadig sterkere grad blir enhver som er Islamkritisk, koblet til høytflygende konspirasjonsteorier og frykt for "Eurabia". Det fremstilles som om enhver islamkritiker, og enhver som ser Islam som en trussel mot samfunnet og demokratiet vårt, også MÅ mene at det står et skjult organisert  “organisasjon” bak de mange muslimene som innvandrer til vesten, og det ligger en skjult agenda om å “ta over” Norge og Europa bak det hele. Dette er feil. Jeg tror naturligvis ikke det finnes noen slik konspirasjon, men møter stadig argumentet uansett, først og fremst fordi det fungerer så utrolig bra som hersketeknikk og debattstopper.    

Jo da. Jeg ER skarpt islamkritisk, og ser definitivt islam som en trussel mot individet, samfunnet og demokratiet - på lik linje med annen religion og ideologi som  f.eks kommunisme. Og den bekymringen er ikke basert på ubegrunnet frykt:  Den er basert på historiske fakta og samtidsstudier. Men jeg tror IKKE det ligger en konspirasjon bak. Jeg tror ikke det finnes en skjult agenda for å ta over Norge. Og jeg tror IKKE Eurabia er på vei - selv om man ikke skal lete lenge på nettet for å finne store og små grupperinger som jobber nettopp for Eurabia, og ønsker det fantes en slik konspirasjon. Jeg tror ikke muslimer bosatt i Norge er potensielle terrorister. Jeg tror ikke de er skjulte agenter for kalifatet. Og jeg tror ikke Norge er i borgerkrig, eller i krig med islam, og tror heller ikke den krigen vil komme. Jeg tror ikke vi må væpne oss. Jeg tror ikke på terrorisme. Jeg tror ikke på voldsbruk som aksjonsform for sivile. Og jeg tror ikke at målet helliger middelet. Vesten er heller ikke i krig med Islam slik muslimske konspirasjonsteoretikere hevder.  Vesten blåser i islam, og finner Islam ganske triviell og uninteressant - som så mye annen religion.

Jeg tror på fred, frihet, likestilling og demokrati. Men jeg tror dessverre spenningene og uroen i samfunnet vil vokse i takt med frameveksten av Islam - slik vi ser i andre europeiske land, og ikke minst land dominert av islam. Og denne bekymringen baserer jeg ikke på primitiv “fremmedfrykt” slik jeg stadig blir beskyldt for, men heller på observasjon: Jeg tror ikke enda flere praktiserende muslimer vil gi et mer moderat islam i Euorpa eller Norge. Dessverre. Og jeg tror ikke den motstanden og skepisen mange vestlige har overfor islam i dag, plutselig vil bli mindre bare vi får enda mer Islam. Tvert om. De som tror det har et forklaringsproblem: De må begrunne sitt syn med eksempler og empiri, for det er gåtefullt hvor de henter optimismen fra: Tilstanden i islam-dominerte land er som den observerbart er, og den er ikke tilfeldig.  Og jo mer islamsk landet blir, desto verrre blir tilstanden for menneskerettigheter og idividets frihet - som i Iran. Vi islamskeptikere sitter altså med eksemplene. Hva sitter optimistene med? På tide å slutte med beskyldningene og heller levere argumenter som holder vann.

Jeg mener altså IKKE at det er en konspirasjon bak islamsk innvandring. Men jeg mener likefullt at islam er en bakstreversk, utdatert overtro fra oldtiden (på lik linje med mange andre religioner som f.eks. pavedømmet) Og jeg mener det finnes ingenting moderat ved en religion som krever underkastelse. Underkastelse og kritikkløshet fører ALDRI til noe godt. Såpass bør vi ha lært etter 250 år med opplysningstid og sekularisering. Det mener jeg, det står jeg for, og det er lov å mene. I islamske Pakistan risikerer man livet for å mene det samme.

Jeg tror ikke Europas muslimer er koblet sammen i et gigantisk konspiratorisk nettverk, og mener sånne tanker er ren galskap. Men jeg tror like fullt at islam er en potensiell trussel mot både nordmenn og innvandrere, slik all ekstrem religion kan bli en trussel for individ, samfunn og kvinner. I stedet for en komplisert konsrpirasjon ligger det noe mye enklere bak: Triviell menneskelig tro, kombinert med ukritisk religiøs lojalitet, flokkmentalitet, overtro og frykt. Vi VET hva religion kan gjøre med individ og samfunn, og enhver historiebok er full av eksempler.  Religion, -ismer og ideologier er alltid en potensiell trussel mot frihet, fred, likestilling, individualisme og demokrati i ALLE samfunn hvis man ikke passer på. Det er nettopp derfor det er så viktig å være kritisk til islam. Islamkritikk er sunt! Det er sunt for samfunnet, sunt individet, sunt for religiøse, og sunt for sekulære. Religionskritikk er sunt for barn og sunt for voksne. Sunt for geistlige og sunt for ateister. Sunt for alle - særlig de som ikke liker det.

At venstresiden “intellektuelle” ikke ser eller forstår dette vitner om endeløs naivitet, intellektuell innavl, kritikkvakuum, mangel på historiekunnskaper overfor religion, og manglede forståelse for hva islam er. (Ikke særlig intellektuelt med andre ord..)  Islam er bare religion. Triviell, gammeldags religion som forlanger underkastelse. Islam er IKKE en hudfarge, etnisitet, rase eller folkegruppe. Islam er bare en idé. Og hvis vi ikke skal kritisere ideer som skaper så mye problemer for individ, familier, samfunn og verden (slik pavedømmet gjorde før opplysningstiden)...ja da er det all grunn til bekymring. Jeg tror dessverre at eneste måten å opprettholde frihet, fred og demokrati er å kritisere Islam og enhver annen tanke, idé, religion eller ideologi som truer våre anti-undkerkastelses-verdier - konstant, kompromissløst og uten forbehold. Religion har ingen særstilling, islam er ikke spesiell, og religiøse skal ikke kunne kreve amnesti fra kritikk. De får pent tåle det samme som alle vi andre må tåle. Det er sunt!

Samfunnet og friheten vår trenger ikke grandiose konspirasjoner for å være truet. Det holder å være naiv, ukritisk og styre etter gode intensjoner og ingenting annet. For frihet er ikke selvsagt, og kommer ikke av seg selv. Frihet er noe et flertall må ville, og være villige til å jobbe for, kjempe for og ta kritikk for. Underkastelse fører i motsatt retning.

10 spiker i kista for klimakampen

Dette innlegget handler ikke om global oppvarming. Dette handler i om klimakampen. Denne enorme og kostbare kampen for å kutte CO2-utslipp, som vissnok skal “redde verden” og attpå til utrydde fattigdom i samme slengen i følge Gro Harlem Bruntland. Så store vyer burde utløse en skeptisk refleks hos de fleste, men det er ikke bare svulstige mål som er problemet med klimakampen. Det er mange grunner til at klimakampen bør kritiseres. I dette innlegget har jeg oppsummert kritikken i 10 punkter, og utfordrer enhver å tilbakevise påstandene og rive argumentene i filler med bedre argumenter. Det blir spennende.

Men her holder det ikke å bevise at det ER global oppvarming og det er vår skyld. Du må ha bevis og argumenter for at klimakampen kan og vil lykkes, og hva som helt konkret er reddet den dagen vi eventuelt (og mot all logikk) skulle lykkes å kutte CO2-utslippene. Kjør debatt.

1: Er det global oppvarming? Ja. De fleste vitenskaplige undersøkelser viser at det blir varmere - selv om resultatene spriker hvor fort og hvor mye det blir varmere. Så la meg tydeliggjøre dette igjen for langsomme lesere: Jeg er ikke klimaskeptiker. Jeg er klimakamp skeptiker. Jeg tror rett og slett ikke at Jordens klima adlyder politiske vedtak, eller at vi har makt til å kontrollere klimaet på en hel planet gjennom CO2-utslipp eller CO2-kutt. Som trøst får vi heller prise oss lykkelig over at det for tiden blir varmere og ikke kaldere. Det ville sannsynligvis vært en langt større trussel.

2: Er global oppvarming vår feil? Fossile energikilder slipper naturligvis fri store menger ekstra CO2 i kretsløpet, og mengden CO2 i atmosfæren øker også. Men det er fortsatt debatt om CO2-økingen forårsaker oppvarmingen, eller omvendt.. Den debatten får andre holde på med, for her skal vi diskutere klimakampen.

3: Er global oppvarming katastrofalt? Jordens klima er så komplekst og sammensatt at ingen prognoser eller modeller gir et fullstendig bilde av hvordan det fungerer. Uansett hvor skråsikre “klimaforskere” virker, finnes det ingen som kan si sikkert hvor katastrofalt globalt oppvarming er eller blir. De gjetter. Her stopper også IPPC-rapportens konklusjoner, mens propagandakampanjen begynner. For mens det vitenskaplige grunnlaget er tynt, er propagandapåstandene desto mer bastante: Havet vil stige fra 6 til 60 meter! Temperaturen vil løpe løpsk som på Venus! Menneskeheten er truet! Tippepunktet er nær, og snart er det for sent! Det vil bli massiv miljømigrasjon på jorden som vil skape enorme konflikter! Og så videre

Ingen har empiri for fremtiden, men massemigrasjonen har allerede begynt. Ikke på grunn av klimaproblemer, men på grunn av et mengde miljøproblemer forårsaket av overpopulasjon. Etter hvert som populasjonsveksten overbelaster miljøet i stadig større områder, blir levekårene ulidelige i stadig større områder. Da må folk flytte på seg for å finne mat, vann, plass og energi - og alle ønsker seg vekk fra konflikter og nød. Vi har bare såvidt sett begynnelsen på den moderne folkevandringstiden. Vent til vi blir 3 mrd flere, oljereservene blir mindre, matproduksjon og distribusjon begynner å svike, og enda flere underkaster seg guder og overtro som siste utvei. Det blir katastrofalt - og ingen CO2-kutt vil gjøre den minste forskjell på det.

4: Er det mulig å kutte CO2-utslipp? Nei. Så lenge det blir 200.000 flere mennesker på jorden hver dag - som alle trenger energi - er det ren utopi. Det hjelper ikke tenke positivt og vedta politisk at 2+2 kan bli 3. Særlig når denne enorme populasjonsveksten skal “løftes ut av fattigdommen” i samme klimakamp. Regnestykket går ikke opp. Verdens veldig mange fattige vil ha mer. De har rett til mer. Og verdens ganske mange rike vil aldri gi slipp på sin gode livsstil. Derfor er CO2-kutt rent selvbedrag.

Men stopp litt: Hvis vi lykkes med en massiv utbygging av “alternativ energi” (simsalabim!) vil jo det gi billigere energi som kan løfte folk ut av fattigdommen, og kutte CO2 i samme slengen! Men nei: “Alternativ energi” i stor målestokk vil i et utopisk cenario skape overskudd av energi. Det vil igjen sørge for at etterspørselen etter kull synker, og da synker kullprisen. Men når kullprisen synker vil verdens fattige likevel foretrekke kull. Produsert energi vil nemlig aldri kunne måle seg prismessig med ferdig produsert og lagret fossil energi. Det bryter mot økonomiske lover. Så kan vi naturligvis forby bruk av billig kull, og tvinge verdens fattige til å benytte seg av dyrere “alternativ energi”. Rekk opp hånden den som er for noe sånt? Jeg ser ingen hender....

Men det finnes en tredje grunn også: Hvis ingen land kutter produksjonen av fossile energikilder er det også umulig å kutte utslippet av CO2 fra fossile energikilder! Hentes gass, kull og olje frem, så brennes det. Og brennes det opp, så frigjøres CO2. Så langt har ingen klimakvoter eller klimakonferanser bestemt så mye som ett kilo produksjonskutt, og derfor vil CO2-utslippene vedvare. 40% av verdens energiproduksjon foregår gjennom kull. Og det øker i stedet for å minske. I mellomtiden kan man jo klamre seg til håpet om omfattende CO2-rensing - som om det vil gjøre energien billigere for verdenes fattige.

Dermed er det hele tre grunner til at globale CO2 kutt er selvbedrag og bortkastet tid. Derfor er også hele klimakampen et enormt sløseri med tid og ressurser. Vi burde heller fokusert på miljøproblemer vi kan gjøre noe med.

5: Vil det hjelpe å kutte CO2-utslipp? Målet med klimakampen er å kutte CO2 utslipp så den globale oppvarmingen stopper opp og stabiliseres. La oss tenke litt på dette og gjøre en test: La oss si vi befinner oss i 2050, og CO2 utslippet med 99%. (Det kommer ikke til å skje, men tenk om) Vil virkelig den globale oppvarmingen stoppe opp å flate ut? Hvor lang tid vil det ta, og er klimaet på Jorden virkelig så medgjørlig? De som påstår det får gjerne komme med bevis, men der venter vi nok forgjeves, for klimamodellene man jobber etter er forenklet. De bare håper CO2 kutt vil hjelpe. Om det vil hjelpe, hvor mye det vil hjelpe, og hvor fort er ren gjetting.

6: Er det ikke best å være “føre var” og kutte CO2-utslipp? Nei. Føre-var prinsippet høres flott ut, men er egentlig anti-styring. Det er å kaste vrak på fakta og styre etter synsing. Risikoen er enorm for at man sløser ressurser og tid på tiltak som ikke vil gjøre noen forskjell, (som dette innlegget argumenterer for) og dermed ødelegge muligheten for å sette i verk tiltak som faktisk vil hjelpe. “Føre-var” prinsippet er stupid måte å pulverisere både fakta og ressurser, så ingenting kan fokuseres mot virkelige trusler.

7: Hvem bestemte at klima er miljøproblemet som er farligst og haster mest? Og ikke minst: Hvilket vitenskaplig grunnlag er den kåringen basert på? Miljøet er presset av mange miljøproblemer: Artsutryddelse, habiatutslettelse, forurensing, kloakkutslipp, ørkenspredning, utarming, avskogning, erosjon, vannmangel, fosformangel, overbeiting, etc. Hvorfor er det CO2 som er farligst? Og hvorfor haster akkurat klima mest? Hvorfor er det bare klima som har et “tippepunkt”? Basert på hva da? Her må også klimahysterikerne levere vitenskaplige bevis for at klima er det farligste miljøproblemet, og så langt har jeg ikke sett noen slike bevis.

I mellomtiden er jeg en av de som støtter tanken om at alt alle miljøproblemer bare er symptomer. Symptomer på samme problem: Overpopulasjon og populasjonsvekst. Mange mennesker bruker rett og slett mer ressursen enn få mennesker. Og for mange mennesker vil forbruke for mye ressurser. Det er etter min mening umulig å skape bærekraft, uten å skape en bærekraftig populasjon og populasjonsvekst. Og hvis man tror det mulig å kontrollere både CO2-utslipp og klimaet, bør vel være mulig å kontrollere oss selv? Hvorfor er det så utenkelig?

8: Er CO2 egentlig forurensing? Nei. CO2 er en gass som planter er 100% avhengige av for å vokse. Den kunne altså like godt blitt kalt “den grønne gassen”. Når livsviktig CO2 blir satt i samme kategori som oljesøl, freon, PCB, DDT, bly, kvikksølv, NOX, SO2 nitrat, og fosfatutslipp har noe gått veldig, veldig, veldig galt i miljøarbeidet. Noen har tryna, og blindet seg selv i fallet. I motsetning til annen forurensning som ødelegger mer jo mer man slipper ut, er CO2 en forutsetning for liv, og jo mer CO2 som slipper ut, desto bedre er det for plantelivet. Det finnes ikke empiri for at høyere CO2-innhold i atmosfæren er “menneskehetens største trussel” (Bill Clinton) noensinne. Det er propaganda.

9: Er klimakampen det mest effektive tiltaket for å gjøre verden bedre? Hvorfor gikk man rett på en klimakonferanse i Kyoto, i stedet for å holde en konferanse hvor man fant ut hvilket problem som faktisk ER det mest truende og det som haster mest? (Hint: Al Gore og filmen “An Unconvenient Truth!” Et mesterverk i politisk propaganda og massemanipulasjon.)

Den voldsomme konsensusen rundt klimakampen burde ha utløst en kritisk ryggmargsrefleks hos alle journalister da Al Gore fikk Nobels Fredspris for en propagandafiilm. Men i stedet for å stille kritiske spørsmål til klimakampen, fikk vi en presse som ble mikrofonstativer og i mange tilfeller også aktive klimaaksjonister. Aviser skal tross alt selges, og ingenting selger bedre enn dommedagsjournalistikk. Sånn ble hysteriet skapt, sånn blir det opprettholdt. Det er et svart kapittel for vestlige media.

10: Hvis vi vant klimakampen - hva ville vært reddet? Dette er et spørsmål vi nesten aldri ser analyser av. Merkelig nok - så la oss gjøre tankeeksperimentet: Tenk igjen at vi befinner oss i 2050 og kampen mot CO2-utslipp er vunnet (Som man leser av punktene over er dette umulig, men tenk om…) Det er 2050 og vi har kuttet 99% av CO2-utslipp! Ingen brenner kull, olje og gass lenger! Eksakt hva er reddet da?

I denne tenkte fremtiden ville vi fortsatt være truet av tørke, matmangel, vannmangel, ressursmangel, trengsel, krig, ekstremvær, overfiske, massemigrasjon, miljøkriminalitet, feilslåtte avlinger, avskoging, ørkenspredning, søppelberg, kloakkutslipp, erosjon, miljøflyktninger, overbefolkning, giftutslipp, artsutryddelse og fattigdom. For å nevne noe. Så hva helt konkret vil være reddet? Forslag? Tigeren? Haiene? Pandaen? Regnskogen?

Det er ikke CO2-utslipp som forårsaker alle disse miljøraseringen, og CO2-kutt har ikke kraft til å stoppe dem. Og på toppen av kransekaken vil vi fortsatt få klimaskifter! Jepp: I denne 2050-fantasien vil klimaskifter fortsatt være en trussel, for klimaet på Jorden er aldri stabilt. Det svinger. Det er naturen. Enten blir det varmere, ellers så blir det kaldere - og ingen kan spå hvor fort det vil skifte og når det vil skifte.

Kampen mot CO2-utslipp er ikke å løse fremtidens problemer. Det er å se bort fra alle problemene unntatt ett mulig problem. Det redder ingenting. Vi må dempe vår hybris og se realiteten i øynene: Vi har ikke makt over jordens klima og naturkreftene involvert. Det blir for stort. Og “teknologi” er ikke et magisk trylleord som vil redde oss eller verdens fattige. Teknologi vil ikke skape utopia innen 2050, like lite som det har gjort det i 2012 - sorry.

Kort oppsummert - og løsningen på problemet: Ingen nasjoner kommer frivillig til å kutte produksjon av kull, gass og olje i en verden hvor populasjonen vokser så fort. Det vil skape global økonomisk krise, og matvarekrise for verdens fattige. Og siden ingen frivillig vil kutte fossil energiproduksjon, kommer også kullet, gassen og oljen til å bli brent opp. Det gjør hele klimakampen til et meningsløst selvbedrag. Hvis vi likevel kuttet CO2-utslippene, ville det ikke stoppe noen av de andre miljøproblemene, og vil ikke redde noe som helst.

Klimaforandringer er natur. De vil komme uansett hvor mye CO2 vi kutter - så hvis klimaforandringer truer oss, er eneste løsning å forholde oss til klimaforandringer som vi forholder oss til andre naturkatastrofer: Vi må tilpasse oss. Vi klarer ikke stoppe jordskjelv, orkaner og vulkanutbrudd, og klima er mye, mye større. Derfor må tilpasse oss og gjøre det beste ut av det, i stedet for surre oss inn i kollektivt selvbedrag og dommedagshysteri. La oss ta til vettet folkens. La oss snakke ekte miljøvern igjen, og la klimahysteriet ligge. Det er nok nå.